Oss, naturen og
historiefortelling

​Mer enn vitenskap

Gjennom tidene har folketro, eventyr og tradisjoner (historiefortelling) vært menneskets måte å håndtere naturens mysterier på. Disse fortellingene rommer håp og sorg, frykt og undring – et forsøk på å gi mening til livets fenomener og plassere oss selv i en større sammenheng.

 

Å vise respekt for alt levende handler ikke bare om kunnskap og moral. Det er også en erkjennelse av slektskap – at menneskets egen natur speiler alt som vokser, beveger seg og dør rundt oss.

 

Å føle naturen

Å forstå naturen er én ting. Å føle den er noe helt annet.
Å bli glad i naturen handler ikke bare om å forklare dens lover, men om å la seg gripe av den – med alle sanser. Å elske naturen er å erkjenne at den bor i deg, at den er større enn deg, men likevel en del av ditt eget vesen.

 

Kjærligheten til naturen er både øm og fryktsom. Den rommer empati og ærefrykt for en virkelighet som er like uforutsigbar som den er vakker.

I møtet mellom vitenskap og sanselighet oppstår et rom der magien får leve. Det er her historiefortellingen kan få plass. Spørsmålet "Hva om?" melder seg. Nysgjerrigheten og fantasien får rom til å spille symfoni.

 

Det vi ikke vet

Vitenskapen er i stadig endring. Det som er "sikkert" i dag, kan være ugyldig i morgen. En gang var alkemisten selve vitenskapens ledestjerne. I dag står han som et symbol på menneskets nysgjerrighet – og på alt vi en gang søkte å forstå.

​

Fortsatt eksisterer det skjult kunnskap vi er i ferd med å miste gjennom naturtap og menneskene framferd på kloden. Det er en skremmende tanke.

 

Når vi erkjenner at vi er natur, forstår vi også at vi ikke eier den.

I en verden der tilgangen på natur i all sin prakt stadig blir mindre,
må vi gi nye generasjoner verktøy til å gjenkjenne det aller mest sårbare, det sammensatte mangfoldet vi står på skuldrene til. Verktøyene som vi strekker oss etter blir da historiefortelling, dagens vitenskap og bilder så vi lettere kan forstå.
 

Hva er det med trær?

Skogen er mer enn bare trær, og trærne er mer enn bare skog.
De er begynnelsen på mange naturopplevelser – og et hjem for utallige arter som til sammen skaper livet slik vi kjenner det. De er selve reisverket i naturen.

 

Alle har vi et tre som betyr noe.

Den gamle eika utenfor skolen, som har gitt ly for regnet i generasjoner. Bøka i skogkanten, der du en gang risset inn et hjerte med «A + B forever». Eller asketreet i hagen som tålmodig holder huska mens barn lærer balanse, mot og barnlig visdom.

​

Men trærne lever ikke bare i våre minner – de lever sammen. De danner skogen, der soppene trives, rådyrkalver blir født, hakkespetten meisler ut et hull som senere gir kattugla et hjem. Her finnes eika som falt for en mannsalder siden, og furua som har klort seg fast i fjellskrenten i hundrevis av år.

 

I denne verdenen av røtter, løv og stillhet blir eventyrene født – og mennesket er bare en liten del av helheten.Trærne har til alle tider gitt oss magi og eventyr, vært til nytte og trøst og holder fast i tiden."
 

En stillhet å vende tilbake til

I møte med naturen minner trærne oss om noe grunnleggende: stillheten, tålmodigheten og sammenhengen vi alle er en del av.
Når vi mister evnen til å se naturen som noe hellig, mister vi også en del av oss selv.
Derfor må vi fortsette å fortelle historiene, videreføre respekten og lære oss å føle – ikke bare forklare – naturen.