Dumbo, Da Vinci
og morfars flosshatt
Hva jeg leste som liten
Det å tenke tilbake på hva du «leste som liten» er faktisk ikke så enkelt. Jeg trodde jeg hadde kontroll. Jeg var sikker på at «Bakkebygrenda» var boka jeg knakk lesekoden med. Jeg husker så godt jeg lå i sofaen hjemme med feber og solbærsaft og leste side opp og side ned. Så gikk jeg over til «Mesterdetektiven Blomquist», og slukte alle bøkene i én jafs. Og så var det Roboten Matilda. Jeg ønsket meg så inderlig en sånn robot som bestevenn. Og så kom Philip Newt med «Beano, Fatty, Ludo og jeg», og da var jeg fullstendig oppslukt av bøker.
Men. Det VAR ikke sånn det begynte. Jeg husket det plutselig: Mormor og morfars bokhylle. Og da stoppet alt opp. Og så ga alt mening. Og så husket jeg alt.
Jeg har mange minner fra min mormor og morfars hus. Jeg husker flosshatten. Morfars flosshatt, morfar som døde da jeg var tre år. Morfar var tryllekunstner. Og feier, og det eneste jeg hadde igjen etter ham, var flosshatten som sto på loftet til mormor.
Jeg har den flosshatten fortsatt. Den, og et kurs i buktaling.
Men det viktigste minnet fra mormors hus, var bokhylla. Bokhylla var stor. Den strakk seg fra gulvet, helt opp til taket, over stuevinduet og ned på den andre siden. Der ble den voktet av en forhistorisk potteplante.
Mormors bokhylle var som en stige inn i et liv jeg aldri var en del av. Livet i mormor og morfars hus. Det var alle slags bøker i bokhylla og hver av dem var som en liten lapp i et digert lappeteppe som jeg kunne oppdage bit for bit.
Det var bildebok om Noas ark. Nydelig, med collager av duer og dyr og havet som stormet. Det var tryllebøker. Små og store bøker med alle slags triks. Også var det favoritten: Boka «Store navn». En tykk, blå bok tettpakket med tekst om «Berømte personligheter gjennom tidene», utgitt av forlaget «Det beste» i 1967.
Ofte tenkte jeg på morfar. At han nok hadde lest denne boken, og blitt kjent med Da Vinci og Colombus og Nansen – og nå var det liksom min tur til å bli kjent med dem. Og på den måten hadde vi felles kjente, morfar og jeg.
Men, som alle vet. Man knekker ikke lesekoden med Darwin, Da Vinci eller Beethoven.
Dumbo, derimot. Den lille bildeboka som gjemte seg i den samme bokhylla, mellom «Forbrytelse og Straff» og «Erasmus Montanus». Dét var boka som hjalp meg over den første terskelen. Historien om den lille elefanten med de store ørene, med tegninger fra Disneys film.
Dumbo lærte å fly med en fjær i snabelen. En lykke-fjær. En fjær som gjorde at alt var mulig. Og jeg leste og leste. Boka hadde store, fargerike tegninger. Og passe mye tekst for et enebarn som egentlig siktet mot Da Vinci. Også hadde Dumbo forsats. Et digert oppslag på innsiden av permen der sirkustoget snodde seg gjennom tuneller og byer. Jeg brukte like lang tid på forsatsen som på boka. Og alle som mener at lydbøker er topp, har aldri møtt en skikkelig forsats.
Mormors hus hadde mye gulv også. Gulv som var perfekt for digre papp-plater og tegnesaker. Jeg øvde meg på å tegne Dumbo. Åpnet boka, la meg på magen og skriblet i vei på pappskivene. Den ene tegningen etter den andre. Dumbo i alle varianter. Kråkene. Storken. Og sirkusdirektøren.
Det er mulig det var akkurat her på gulvet, jeg snudde meg mot mormor og sa: Mormor, når jeg blir voksen, vil jeg bli tegnefilmtegner. Og mormor svarte: Men kjære deg, du kan ikke bli begge deler.
Nå, når jeg liksom er voksen, ser jeg jo at Dumbo har sneket seg inn i tegningene mine. «Det er litt Disney over det», kan folk si. Nei. Det er ikke noe Disney over det. Det er en Dumbo over det. Høyt over det. Høyt, høyt der oppe svever han hver eneste dag.
Jeg har fortsatt Dumbo- boka. En tynnslitt bok, med førti sider, og like høy verdi som en tryllefjær.
Men alt ledet altså frem til «Store Navn – Berømte personligheter». Og all erfaringen med Dumbo ledet til slutt frem til dette skattkammeret av en bok. På baksiden sto det: Det beriker vårt eget liv å lese om lysende bedrifter i gammel og ny tid. Store menn og kvinner blir ikke født med storhet, de skaper den selv ...
Slettes ikke så ulikt Dumbo, tenkte jeg. Men mye mer spennende. For ingenting er vel mer fantasieggende enn Djengis Kahn og Kleopatra, illustrert i svart hvitt og trykket på glanset papir fra De Forenede Trykkerier, Oslo.
Men ikke ALT brenner seg fast i hjernen til en liten leseløve. Verken Cæsar eller Van Gogh gjorde seg gjeldene før mye senere. Nei, det var bare noen få kapitler som virkelig gjorde inntrykk. Ett av dem startet på side 52 og sluttet på side 59, og startet med setningen «Det var en gang en gutt, sønn av en fattig skomakerenke, som dro ut i verden full av håp og sang. Han eide ikke sunn fornuft». Det var kapittelet om H. C. Andersen.
På åtte sider ble H. C. Andersens liv fortalt som et lite eventyr. På åtte sider var det smerte, håp, drømmer, eventyr og andunger. Det var levende beskrivelser av danske slott og prinser, og trange gater i Odense. H. C. Andersens liv var minst like fantastisk som eventyrene han diktet opp. Og for lille meg var kapittelet et bilde på at gleden over å fortelle er minst like viktig som hva som er sant og ikke. For H. C. Andersens liv var fylt av smerte og vondhet mellom linjene. Likevel glitret det av fortellingen som utspilte seg i fantasien min og på boksidene.
Også var det Leonardo Da Vinci, da. Universalgeniet, rammet inn av et selvportrett på side 10 før han overlot stafettpinnen til Winston Churchill på side 19. De ni sidene ble så viktige for meg, at jeg både tegnet og skrev om Leonardo Da Vinci i månedsvis. Jeg er sikker på at jeg ble like glad i Leonardo som morfar hadde vært.
I tillegg ble vi begge glade i Langbein Da Vinci. Den sto også i bokhylla, kjøpt for 12 kroner med slitt rygg. Tegneserien der Langbein opptrer som universalgeniet. Klumsete og morsomt, med lille Ferdinand på slep, der han maler «Mona Lisa» prikk til prikk.
I dag står «Store Navn» i min egen bokhylle, sammen med Dumbo og Langbein Da Vinci. På en måte henger de sammen, som lapper i mitt eget lappeteppe, og binder sammen morfar og meg. Fantastiske historier fra virkeligheten, blandet med flyvende elefanter og en klønete Langbein. Ikke så ulikt detektivbøker, tegneseriebøker om sjømonster og humbug-historier jeg jobber med nå.
Også er det flosshatten, da. Jeg vet ikke helt om morfar brukte den som feier eller tryllekunstner. Men jeg liker å tenke at han brukte den som begge deler. Og at flosshatten til og med har vært en tur innom Dumbos sirkus og hodet til H. C. Andersen. Nå står den i alle fall på toppen av min egen bokhylle og venter på at noen skal klatre opp til den. Hylle for hylle.
Så, det var SÅNN det startet. Jeg husker det nå. Og nå kommer kanskje du til å huske det også.
