Kunsterisk intelligens

​Akkurat nå har du kanskje en bok liggende på nattbordet? Eller har du kanskje funnet en ny favoritt i bokhandelen, stående med ryggen til, alfabetisk sortert, som du ønsker deg til bursdagen din? Kanskje har du nettopp levert en bok på biblioteket? Eller lånt den bort til en venn? Og fortalt at denne boka bare MÅ alle lese, fordi den ER så bra og spennende og morsom, ja, så morsom at den fikk deg til å le høyt og alle rundt deg trodde du var litt rar?

​

Uansett hvilken bok du nettopp har blitt kjent med, ble den i alle fall ikke laget i går. Eller dagen før. Nei, den ble laget for mange måneder siden, kanskje flere år, kanskje til og med tiår. Boka har kvernet rundt i noens fantasi før den ble skrevet ned. Den har gått omveier og blindveier og snarveier. Så ble den kanskje gitt til en illustratør, som måtte spisse blyanter og lage skisser og rive seg i håret før det endelig ble ferdige illustrasjoner som kunne skannes og fikses og settes inn i boka. Kanskje har illustratøren tegnet inn en kaffekopp fra sin egen kjøkkenhylle. Eller gjemt en liten tegneseriefigur fra egen barndom. Kanskje har illustratøren glemt å farge en sko, som bør rettes opp i neste opplag. Eller før trykkefristen. Eller nei. Den fristen var jo i går.

En bok går fra skaper til skaper, og havner til slutt hos deg – du som skal oppleve den for første gang. Eller ...

​

... sånn var det i alle fall før. Sånn var det før vi fikk kunstig intelligens, som på mirakuløst vis kan fikse alt på første forsøk. På sekunder. Kunstig intelligens kan farge skotupper PERFEKT før trykkefristen, og stoppe alle unødvendige blindveier underveis. Du kan få kaffekopper i alle varianter, akkurat hvor og når du vil ha dem. 

For akkurat som skuespillere kan vi illustratører låne bort vår personlige stil. Stemmen vår, om du vil, eller utseendet, kan lett lages i uendelige varianter. Store bestillere som Posten og Finansavisen kan få illustrasjoner akkurat slik de ønsker, uten å gå veien om en ustrukturert tegner. Forlag kan lage omslag og barnebøker i svimlende fart, uten store budsjetter og dyre visuelle redaktører med sykedager og egenmelding.

​

Det er bare ett problem. Ja, egentlig er det bare ETT problem med kunstig intelligens. Den har det ikke moro. Kunstig intelligens ler aldri. Kunstig intelligens tegner ikke til klokka ett på natta, fordi det er så moro at den ikke kan la være. Nei. Kunstig intelligens kan la være. Og lar helst være, med mindre vi ber den om å gjøre noe. Så lett som mulig. Uten omveier. 

​

La oss heie på «å ha det moro». La oss heie på bøker som kan studeres igjen og igjen, der det gjemmer seg ledetråder i teksten og tegningene. For leselyst handler ikke bare om glede over ordene. Det handler om lyst. At bøkene får deg til å VILLE lese og bla i dem. At de bobler, at de har hemmeligheter, at de kan oppdages. 

​

Å være illustratør er som å fange lyn i en flaske. Tegningene skal virke nye og ferske og livlige, selv om de tok måneder å skape. Og karakterene på papiret skal spille skuespill, omtrent som stjerner i en kinofilm. De skal være levende. Og mange. Og fargerike.

​

De fleste av oss som jobber med tegning, starter arbeidet med å lage skisser. Blyant på papir. Ikke fordi det er særlig effektivt. For det er det ikke. Men nyspisset blyant lukter så godt. Og det er GØY å tegne på papir. Føle kaloriene i blyanten smøre seg utover papiret. Alle barn burde tegne på papir. Ta blyanten fra et barn, og du frarøver dem en tryllestav de aldri kan få tilbake.

​

Når vi er ferdige med skissene våre, avfotograferer vi ofte bildene og jobber videre med dem på iPad. Og bruker alt av digitale teknikker. Alt som er gøy, i alle fall.

Og for min del, tegner jeg alltid inn en liten kylling til slutt, godt gjemt i én av tegningene i boka. Det er kyllingen Turik. Han har du antakelig aldri hørt om, for han fant jeg på da jeg var 10 år – og jeg har holdt han hemmelig siden. Men Turik er med. Som en liten hilsen til skapergleden jeg hadde som 10-åring, der jeg studerte Disneys tegnefilmer og bøker og tegneserier. Jeg lå på gulvet, under morfars bokhylle, og drømte om at jeg en dag ... kanskje ... kunne bli like god til å tegne som Don Rosa eller Carl Barks eller Milt Kahl eller Ken Andersson.

​

Og der har du liksom leselysten. Fanget som lyn i en flaske, med sine gnister og hemmelige ingredienser.

​

Så jeg spurte KI: Har du det noen gang gøy? Kan du føle noe som helst?

Da svarte ChatGTP: Jeg føler egentlig ikke noe som helst. Jeg har ingen bevissthet, følelser eller indre opplevelser slik mennesker har.

​

Så jeg tror ikke noe barn, noen gang, kommer til å ligge på gulvet og bla i en bok og drømme om å bli like god som KI til å tegne. Jeg tror ikke noen, noen gang, kommer til å finne små figurer som KI laget da den var ti år, og som er hemmelig gjemt her og der i illustrasjonene. 

​

På mange måter er det fantastisk at kunstig intelligens har kommet. For da får den oss illustratører til å bli litt stolte. For vi kan noe som ingen datamaskin kan. Vi har en lidenskap ingen kan ta fra oss: Vi elsker lukten av blyantspiss. Vi elsker lange netter og umulige tidsfrister. Vi elsker at alt vi har lært kan brukes ett eller annet sted i en eller annen tegning. Kall det gjerne intelligens. Morsom intelligens. Eller kunstnerisk intelligens. Eller kanskje nerdete og boblende og tidsoptimistisk intelligens. 

Men kunstig? Dét er den i alle fall ikke.