Bak kulissene på «Geitekillingen som kunne telle til ti»

Tegnefilmteamet som ville telle til ti

Hvordan blir en tegnefilm egentlig til? Og hva med boka om den samme historien? Noe sa meg at det ikke er så lett som det ser ut til. For det ser lett ut, gjør det ikke? 

Skribent: Heidi Meen 

Sandnes Media AS har invitert meg inn i kulissene for å se og beskrive hvordan de jobber med å lage tegnefilmen og boka om «Geitekillingen som kunne telle til ti». De skjønte vel at jeg var såpass uinnvidd at jeg kunne stille de rette, dumme spørsmålene for kanskje å komme forbi det som for dem er selvfølgelige ledd i prosessen. Til ære for alle nysgjerrige sjeler der ute som lurer på hvordan slike tegnede univers kommer til.

For oss (inntil nå) uinnvidde kan en ferdig tegnefilm se ut om den enkleste sak i verden å lage. Helt naturlig, liksom. Figurene tripper eller tramper jo så lett over skjermen. Og snakker. Ikke kunne de ha sett ut på noen annen måte heller – noe som for så vidt også gjelder omgivelsene. Det hele virker innlysende og naturlig.

Men det skulle vise seg å være en sannhet med modifikasjoner. Mange modifikasjoner om en skal forstå ordet riktig; altså som forandring, forbedring, forvandling, omstilling eller rettelse. Det skal nemlig ikke lange titten i kulissene til for å forstå at den slags kjennetegner arbeidet underveis. Det er hele tiden noe som endres på og forbedres underveis.

Det er åpenbart at folkene i Sandnes-teamet virkelig brenner for Geitekillingens telling til ti. Det ligger nemlig ikke få timer med nitid, iherdig, kreativt og hardt arbeid bak de ferdige minuttene og sidene. Så mange at tegneteamet bak filmen og boka kunne ha tellet til ti titusenvis av ganger – og enda lært seg å telle av Geitekillingen først!

Så når vi nå først er inne på å telle til ti. La oss begynne med begynnelsen. Vi begynner med EN, som skal handle om boka. Deretter skal vi se om vi ikke kan telle oss videre til innlegg nummer TO, TRE, FIRE, FEM, SEKS, SJU, ÅTTE, NI og TI – alle om Geitekillingen som gikk til tegnefilmen!

Hilsen observatør og skribent Heidi Meen

Akkurat som kjært barn har mange navn, kan kjær klassiker ha mange varianter. Eller utseende om du vil. Derfor har «Geitekillingen som kunne telle til ti» i disse dager blitt illustrert på nytt av Sandnes Media.

Fra kulissene: Heidi Meen

EN for boka

«En klassiker som dette fortjener å bli illustrert mange ganger», sier hovedtegner Hans Jørgen Sandnes, som vel må sies å være primus motor bak hele prosjektet (han kommer sikkert til å nekte for akkurat dette, men slike detaljer kan vi ikke henge oss opp i her). Og han har jo rett i at det ikke ødelegger Vivian Zahl Olsen, Jan-Kåre Øien eller Bjørn Berg sine versjoner av den tellende Geitekillingens univers at Sandnes-versjonen nå har dukket opp. Snarere tvert imot. Hver versjon kan ses som en hyllest til og revitalisering av Alf Prøysens klassiker som kom ut første gang i 1954 i samlingen «Rim og regler fra Barnetimen», da illustrert av Johan Vestly.

Den utgaven som Gyldendal forlag nylig har sendt ut til bokhandlere i til det ganske land, og til Bokklubben Barnas Egen Bokverden, skiller seg fra de tidligere på et viktig punkt; nemlig at den også lages i levende format. Boken ville ikke ha vært som den er om det ikke var for tegnefilmen om den samme Geitekillingen som det samme teamet fra Sandnes Media jobber med parallelt.

Illustratør Hans Jørgen Sandnes med Geitekillingen.

Illustratør Ingebjørg Faugstad Mæland med en av bakgrunnene til tegnefilmen.

Fargedesigner Ann-Kristin Lie med modellark til den gamle hesten.

Designer Lars Thorsen med noen av utkastene til boka.

Veien frem til det endelige resultatet er brolagt med uendelig mange valg. Store valg. Små valg. Grublevalg. Plutselige valg. Morsomme valg. Og alle valgene tas i tett samarbeid teamet imellom. Som for eksempel karakterene som Hans Jørgen og fargedesigner Ann-Kristin Lie har drodlet seg frem til sammen. Tanken bak alle valgene som gjøres er å skape et univers som er litt mer levende enn det vi vanligvis opplever i en bok eller tegnefilm. Helst et univers med den der mystiske X-faktoren som gjør at du nesten glemmer at det ikke er “på ordentlig”.

Ingebjørg Faugstad Mæland, som illustrerer bakgrunnene og slik sett står for scenografien i både film og bok, forteller at mange ting i filmen falt på plass da de jobbet med boka. Det var for eksempel først da de fant frem til den riktige fargepalleten. Og farger har visstnok mye å si for hvordan vi oppfatter et tegnet univers. Med en iherdig entusiasme forsøker hun å forklare meg hva som skjedde da ting klikket på plass. Og jeg har ingen problemer med å se for meg Geitekillingens verden tyte ut av hendene hennes. Via den digitale pennen hun bruker til å tegne opp detaljerte strekskisser og male frem frodige landskap og ned på det digitale tegnebordet.

Hans Jørgen forteller at de har som mål at vi som lesere skal sitte igjen med følelsen av å ha sett en liten tegnefilm etter å ha lest boka. Og at vi, etter å ha sett tegnefilmen, føler vi har sett en levende bok. Boka og filmen er to likeverdige produkt. Det ene er ikke en spin-off av det andre.

Det har også vært et bevisst valg å gi bok og film samme stil og uttrykk. De er derfor tegnet på samme måten. De nye detaljene som plutselig dukket opp i boka, blir også tatt med i filmen. Forandring. Forbedring. Forvandling. Og jeg har ingen problemer med å se at boka og filmen ligner hverandre. Det jeg ikke tenker over før Hans Jørgen gjør meg oppmerksom på det, er hvor forskjellige de to mediene likevel er.

 

For mens filmen har mange scener som kan vise forskjellige detaljer og handlinger, illustrert gjennom av en mengde detaljerte tegninger, består boka av kun 13 store illustrasjoner. I boka må derfor hver tegning fortelle en stor del av handlingen – være en “nøkkeltegning” som det heter blant oss snart innvidde. Det er med andre ord mye av handlingen i filmen som ikke kan være med i boka. Og det til tross for at fortellingen ellers er akkurat den samme. Teksten er slik Prøysen skrev den.

Det at både boken og tegnefilmen er resultater av en rekke valg kan være vanskelig å forstå når en ser geitekillingen trippe glad og tellende rundt blant norske markblomster. Men de ulike scenene kunne ha vært fremstilt annerledes. Det står for eksempel ikke noe sted i teksten at geitekillingen skal hoppe opp på en melkerampe. Eller at hesten forsøker å spise et eple som henger på en gren.

 

I tegnefilmen ser vi nemlig akkurat dette, hvordan hesten forsøker å spise et eple fra et tre, at eplet detter ned på bakken og ruller bort til oksen som dermed tråkker på det så det går i knas. I boka er ser vi ikke annet enn at eplet ligger smadret rett ved foten til oksen. Men en oppvakt leser som også har sett filmen vil kunne more seg over å huske hvordan det har seg at det ligger et ødelagt eple akkurat der. Til tross for at det ikke er et eneste eple med i Prøysens tekst. For eksempel.

Men før figurene, fargene, bakgrunnene og detaljene kan komme på plass, må boken bygges opp – ombrekking som det heter på fagspråket. Det vil si at det må settes av områder for tekst på hver side. Dette er det designer Lars Thorsen som står for, sammen med Hans Jørgen som på forhånd har gjort seg noen tanker om hvilke nøkkeltegninger de 13 oppslagene skal inneholde.

I alle de små valgene ligger også noe av personligheten til de involverte. Alle setter sitt personlige preg på ulike sider av prosessen. Fra utvikling av figurer til scenografi og oppsett. Men dette, teamet hos Sandnes Media og samarbeidet dem imellom, er verdt et innlegg for seg. Skal vi se… Om vi skal tro geitekillingen blir vel det innlegg nummer TO det da? Etter EN kommer TO.

 

TO for produsenten

Det er ingen tvil om hvem som er hovedrolleinnehaveren i tegnefilmen om Geitekillingen, men hvem som har hovedrollen i arbeidet med tegnefilmen er det komplett umulig å få noe svar på. Som uinnvidd føles det likevel naturlig å begynne med produsenten.

Jeg setter meg derfor ned hos selveste produsenten, Sven Erik Sandnes, som i motsetning til resten av teamet har et eget kontor i lokalene i 2. etasje ved Lågens elvebredd. Et lite øyeblikk føles det som å være hos rektor der jeg sitter. På stolen foran skrivebordet som blant annet er fylt av barnetegninger og plastelinafigurer – resultater av barnebarnet Eriks besøk på kontoret.

 

Men dette er altså ikke noen skole og jeg er ikke hos rektor. Her lages det tegnefilmer og bøker, og for at det skal være mulig å gjøre, er det nødvendig å skaffe til veie midler. Penger. Støtte. Avtaler. Og det er blant annet her produsenten kommer inn. «Man må alltid ligge i forkant,» sier rektor, nei, Sven Erik, altså produsenten, og legger til at man må regne 1-2 år for å få finansiert en film. Og om du skulle lure, produsenten er den som har totalansvar for prosjektet. I dette ligger det økonomisk styring, men også ting knyttet til arbeidsforhold slik at blant annet norske lover blir fulgt. På dette prosjektet er det for eksempel tilknyttet frilansere fra både Tyskland, Spania, Italia og Norge. Produsenten skal også «serve» selve produksjonen, for eksempel ved å passe på at tidsfrister blir holdt.

Det første som må fikses i tilfeller som dette, der en bruker andre forfatteres tekster, er å sikre seg rettigheter. Hvordan det gikk til at far og sønn Sandnes sikret Sandnes Media rettighetene til å lage tegnefilmer av Prøysens barnesanger, kan du lese mer om i «Tegnekunstneren» – et portrett av Hans Jørgen skrevet av undertegnede. 

Siden år 2000, og den første tegnefilmen om Bolla Pinnsvin kom ut, har de laget 9 Prøysen-tegnefilmer. «Geitekillingen» er den tiende, den første som ikke er basert på en barnesang – og den lengste produksjonen så langt. Mens sangene er på 3-4 minutter, blir tegnefilmen om geitekillingen 10 minutter lang. Og det er ikke få ekstra arbeidstimer de minuttene krever.

 

For å få til dette, må økonomien på plass, noe som innebærer å søke de rette instanser. Prosjektet presenteres der det kan være aktuelt å få støtte til arbeidet. Slikt har gjerne Sven Erik og Hans Jørgen gjort sammen – i dette tilfellet for Kortfilmkonsulenten ved Norsk Filminstitutt. Og det er åpenbart at presentasjonen falt i god jord, for det førte til støtte. Filmen har også fått støtte av Viken Filmsenter og Fond for lyd og bilde.

 

Siden tegnefilmen lages for tv og ikke for kino, er en avtale med en TV-kanal en forutsetning for i det hele tatt å kunne realisere prosjektet. Alle de tegnede Prøysen-sangene har blitt vist på NRK Super, og det det samme ønsket de for «Geitekillingen som kunne telle til ti». Det er ingen selvsagt sak å få godkjenning hos NRK, men den eksterne redaksjonen som avgjør slikt sa «ja» til Sandnes Media og geitekillingen. NRK er derfor co-produsent, og avtalen er at filmen skal vises på NRK Super høsten 2015.

 

Men det er fortsatt en stund til premiéren, så her er det bare å komme seg videre til neste telling. Tar jeg ikke helt feil, skulle vel det være TRE? Og siden produsenten ikke tross alt ikke er alene om denne produksjonen, får vi vel da rette blikket mot noen av de andre hovedrolleinnehaverne i tegnefilmteamet.

 

TRE for manuset

 

Selv om manuset til tegnefilmen er basert direkte på Prøysens tekst og alle (kanskje med unntak av målgruppen på fire år) vet hva som skjer, så er det likevel ikke så selvsagt hvordan tegnefilmen skal bli. 

Greit nok at geitekillingen først teller den ene som stritter imot, så den andre og den tredje, helt til alle til slutt skjønner at den nye kunnskapen faktisk har noe for seg og geitekillingen blir hyllet som en helt. Men det står ingenting i fortellingen om hva slags landskap og scener geitekillingen teller i. Eller hvordan den konkret oppfører seg på veien frem til ti. Eller hvordan båten ser ut. Det står heller ikke hva slags personlighet geitekillingen, grisen eller kua har. Slike ting må derfor tegnefilmteamet selv finne ut av.

 

Arbeidet med å finne ut av dette handler blant annet om manus og storyboard. Og jo mer innvidd jeg blir, jo mer forstår jeg at veien frem til det endelige resultatet – altså filmen – er proppfull av valg. Det er en prosess med mange parallelle øvelser og beslutninger.

 

Hans Jørgen forteller meg at det hele gjerne starter som idéer tegnet som en enkel tegneserie. Det vil si, i dette tilfellet begynte det vel egentlig med at han og venn og filmskaper Trond Jacobsen satte seg ned med den klassiske boken og noterte ideene de fikk underveis, direkte på boksidene. Skribleriene står der fortsatt – de første tankene om hvordan fortellingen skulle fremstilles som film. Disse idéene ble utgangspunktet for det første manuskriptet.

 

Siden har mye blitt forandret og finpusset av Ingebjørg, Hans Jørgen og de andre i teamet. Og før storyboardet skulle illustreres av Mats Juul var manuset en ekstra runde innom manuskonsulent og forfatter Maja Lunde. Hennes tilbakemeldinger førte til at det blant annet ble mer fokus på geitekillingen på båten, siden det tross alt er her han har sitt store øyeblikk. Før storyboardet ble tegnet var også arbeidet i gang med å designe scener, figurer og landskap.

 

«Storyboard er en kunst. Det handler om å se for seg en historie.», sier Hans Jørgen og legger til at Mats Juul er en erfaren storyboarder. Sammen skapte teamet et storyboard som viser hva som skal skje, scene for scene, bilde for bilde. Frem og tilbake. Endringer og justeringer. Arbeidet tok et par måneder og ble gjort i fjor sommer.

 

«På bakgrunn av storyboardet tegner vi konkrete layouter av hvordan alt skal se ut.» fortsetter Hans Jørgen. Ballen kastes, eller delene av det som skal bli til tegnefilmen, kastes frem og tilbake mellom personene i teamet. For hvert kast kommer tegnefilmen et hakk nærmere det endelige resultatet. Men det er mange kast og mange timer frem. Mange brikker som skal på plass. For eksempel lyd, som vi skal se litt på i neste innlegg.

 

FIRE for lyden

I snart hundre år har lyd og stemmer hørt med til enhver film. Også tegnefilmer. Og filmen om Geitekillingen er intet unntak. Der har både den tellende hovedpersonen og de ni andre dyrene stemmer. De har til og med sin egen, skreddersydde musikk.

«I tegnefilm lages stemmene først, så tegner vi bevegelsene etterpå», sier regissør Hans Jørgen. Det kan nok hende den uinnvidde på det tidspunktet så litt overrasket ut, for jeg ville ærlig talt ha tippet at det var motsatt. Først tegninger, så lyd. Helt til han forteller hvorfor. Grunnen til at de leser inn stemmene først, er for å vite hvor lang tid dialogen tar og for å tilpasse munnbevegelsene på tegningene. Logisk!

Historien rammes inn av fortellerstemmen, som er Alf Prøysens egen, hentet fra opptak i Barnetimen for de minste. Denne starter hele fortellingen, kommer inn innimellom scenene, og avslutter eventyret før rulleteksten.